|
Faraohund
- en vakker, vennlig og livsglad kaninjeger
Tekst & foto: Simon Tien Hansen. Denne rasepresentasjonen ble publisert i Norsk Kennel Klubs tidsskrift Hundesport nr.06/07 2012.
Få forblir uberørte av faraohundens skjønnhet. Dens elegante kropp, dens store, stående ører, dens korte, røde pels og dens uvanlige øyenfarge som så fint harmonerer med pelsfargen vekker oppmerksomhet hos de fleste. Rasen har i løpet av de seneste årene blitt en populær utstillingshund, og som følge av dette har rasen økt i popularitet. Kanskje er du en av dem som drømmer om å skaffe seg en faraohund?
Faraohund
FCI gruppe: 5, spisshunder (og raser av urhundstype)
FCI rasenummer: 248
Opprinnelsesland: Malta
Hjemland: Storbritannia
Faraohundens historie er et delikat kapittel. Det finnes to hovedteorier om rasens opphav. Den ene teorien danner utgangspunkt i at rasen stammer fra oldtidens Egypt og er en av verdens aller eldste raser. I Egypt var faraohunden faraoenes trofaste jakthund, som rasenavnet viser til. Likheten mellom hunden fra Antefa IIs grav, 2300 år f. Kr., og dagens faraohunder er slående. Da Tutankhamons gravkammer ble avdekket i 1922, fant man statuen av «dødens vokter», Anubis – en statue med en menneskekropp og et hode som ligner faraohundens. Statuer og relieffer viser med andre ord hunder som er røde og myndeaktige, med store, stående ører og tekster som beskriver «den røde hunden». Fønikerne skal ha tatt med seg faraohunden på sine reiser til øyene i Middelhavet, og blant landene de besøkte var Malta, der rasen fikk fotfeste. Fønikerne tok også med seg «den røde hunden» til Ibiza, der podenco ibicencorasene ble utviklet, og til Sicilia der cirneco dell’etna ble utviklet.
Kelb tal-Fenek
Den andre teorien om faraohundens opphav sier at faraohunden oppstod på Malta. Der har rasen i lang tid blitt brukt til kaninjakt, og går under navnet «Kelb tal-Fenek», som betyr «hunden som jager kanin» eller «kaninhund». Malta har utnevnt rasen til sin nasjonale hunderase, og ifølge FCIs rasestandard er Malta rasens opprinnelsesland. Det er takket være rasens utmerkede evne til å jage at den har overlevd. Rasen ble høyt verdsatt da villkaniner var et stort problem på Malta – derfor var det ikke engang lov å la rasen blande seg med andre raser som senere kom til øyene. Faraohunden brukes fremdeles den dag i dag til kaninjakt på Malta, dog mer for fornøyelsens skyld. Faraohunden brukes også til en viss grad til gjeting. Gjennom historien har kun de individene med den beste jaktevnen gått i avl, og på denne måten har rasen overlevd uten at den opprinnelige «prototypen» har blitt forandret.
Faraohunden pryder et maltesisk frimerke.
Rasen sprer seg
På 1920-tallet kom de første faraohundene til Storbritannia fra Malta, men det var ikke før på 1960-tallet at rasen ble etablert på de britiske øyer. Nå fikk rasen entusiastiske tilhengere som trygget rasens eksistens utenfor Malta. Fra Storbritannia har faraohunder blitt eksportert til andre europeiske land, Amerika, Afrika og Australia. I 1971 kom den første faraohunden til Sverige, og denne var en engelsk import. To år senere kom de to første faraohundene til Norge – to britiske importer som sammen fikk et kull i 1975. Utover disse har det blitt importert noen få faraohunder fra Storbritannia og en god del svenske faraohunder. I 2000 fikk Norge sin første og eneste maltesiske import, og i 2009 ankom landets første finske import. Norsk oppdrett av faraohund har vært preget av periodisk avl, og rasen har ikke fått like godt fotfeste som den har fått i våre naboland Sverige og Finland, der rasen har vokst jevnt og trutt siden 1970-tallet med flere oppdrettere som har holdt på i flere tiår.
Rasestandarden
Faraohunden er en middels stor, korthåret hund av myndetype, som kombinerer kraft og eleganse med edel holdning og renskårne linjer. Avstanden fra brystbenspissen til sittebensknuten skal være en aning lengre enn mankehøyden, hvilket betyr at faraohunden er en moderat høyreist hund. Mankehøyden er i henhold til standarden 56 - 63,5 centimeter for hannhunder og 53 - 61 centimeter for tisper, og standarden skisserer et ideal helt på bunn av disse intervallene. Faraohundens bevegelser skal være lette, frie og flytende, og den skal dekke mye mark uten synlig anstrengelse. Nesepartiet skal være en aning lengre enn skallen, og sistnevnte skal være parallell med neseryggen. Pelsfargen varierer fra lys rødbrun til dyp rødbrun, og hvite avtegn er tillatt på brystet («stjernen»), på potene, og i tillegg er en hvit haletipp høyt ønskelig. I tillegg er det tillatt med et smalt hvitt bliss på hodets midtlinje. Dens øyenfarge som ung valp er blå, men endres fort – den blir ravfarget og mørkner med alderen, og skal harmonere med pelsfargen.
Gruppetilhørighet og lure coursing
Faraohunden ble tatt opp av Norsk Kennel Klub og Norsk Myndeklubb i 1975. Den 1. januar 1999 ble faraohunden flyttet fra FCI-gruppe 10 (mynder) til FCI-gruppe 5 (spisshunder), til raseentusiasters store frustrasjon. For oss har alltid faraohunden vært, og vil alltid være, en mynde. Rasens jaktinstinkt og måte å jage på stemmer overens med de øvrige myndene. Faraohunden får, sammen med podencorasene, podengo-rasene og cirneco dell’etna fra FCI gruppe 5 delta på lure coursing, som er en form for simulert harejakt i kupert terreng, med en bane som skal etterligne et jaktbyttes flukt.
Hundene bedømmes etter fem punkter:
Utholdenhet, bevegelighet, fart, intelligens og entusiasme. Og er det noe faraohunden ikke mangler, så er det entusiasme! En del faraohunder bjeffer under jakt, og det er sjelden man ser sin faraohund så lykkelig som de er på lure coursing-banen. Der får de utløp for det jaktinstinktet som fremdeles er svært velutviklet hos de fleste faraohunder.
Lykkelige faraohunder på LC-banen!
Faraohundens karakter
Faraohunden er en energisk hund med en stor porsjon livsglede. Den elsker sin familie svært høyt, og vil aller helst være familiens midtpunkt. Favorittsoveplassene er sofaen og senga, og helst under en varm dyne. De fleste faraohunder er glade og sosiale overfor fremmede mennesker, mens noen kan være reserverte, og andre kan være likegyldige. Faraohunden er en selvstendig og svært intelligent rase. Den er svært lettlært, både når det gjelder positive og negative (!) vaner, og det er viktig at man ikke presser den for hardt. Positiv innlæring, humor og lek er nøkkelord man kommer langt med når man skal trene en faraohund.
Faraohunder trives godt i sofaen!
Faraohunden er en utmerket selskapshund som også er kjent for å være en barnevennlig familiehund, såfremt de sosialiseres fra ung alder. Rasen er renslig av natur og den korte pelsen krever svært lite stell. Faraohunden er en meget frisk rase som ikke er plaget av arvelige sykdommer, og det er ikke sjelden at en faraohund blir 12-15 år gammel. Rasen modnes sent, både mentalt og fysisk, hvilket innebærer at de som regel er lekne og pigge langt opp i årene. Ofte får tispene løpetid for første gang mellom 1 ½ - 2 års alder, og det er ikke sjelden at de løper kun én gang i året.
Faraohunden er en barnevennlig rase.
Andre bruksområder
Faraohunden er blitt en populær utstillingshund, og den har oppnådd stor framgang i utstillingsringen over store deler av verden, til tross for at det er en relativt liten rase. Faraohunden liker som regel oppmerksomheten den får i utstillingsringen, og de aller fleste faraohunder vil gjøre hva som helst for litt mat. Men faraohunden er mye mer enn en vakker utstillingshund – en faraohund må stimuleres for å bli en rolig og harmonisk hund innendørs. En fin sykkel- eller joggetur i skogen gjør som regel susen. Mental aktivisering fører også fort til at man får en trøtt faraohund. Aller helst bør den få løpe løs flere ganger i uken, helst daglig, på et trygt, inngjerdet område. De batteriene faraohunden brenner til bunns utendørs, lader den omsorgsfullt og lenge på hjemmets mykeste og varmeste plass.
Faraohunder har godt av å løpe løse og leke med andre hunder.
Andre aktiviteter som passer faraohunden fint er agility og lydighet, dog skal man huske på at faraohunden ikke har samme vilje til å tilfredsstille sin eier som visse andre raser, og at de kan ha vansker med å holde fokus over lengre perioder. I Sverige trener flere faraohunder «rallylydighet», som passer faraohundene bedre enn vanlig lydighet, da dette innebærer mer fart og spenning. Stadig flere faraohunder har begynt med blodspor, som viser seg å passe rasen ypperlig. I Sverige har to faraohunder til og med blitt viltsporchampion.
Faraohunder er dyktige til å spore!
«The Smiling Dog»
En lykkelig og fornøyd faraohund smiler med hele fjeset, og har derav
fått navnet «The Smiling Dog». En faraohund er impulsiv og kreativ, og det kreves tålmodighet og en god sans for humor for at man skal lykkes og trives i lag med en faraohund. Den tar seg gjennom livet med glede, fart og kjærlighet. Den forgyller ens liv med all den sjarm og personlighet den så stolt besitter. Det er nemlig aldri en kjedelig dag med en faraohund i hus!
A real Pharaoh Hound smile! Photo: Ann Moring.
FARAOHUNDENS RASESTANDARD
Middels stor, med edel holdning og renskårne linjer. Elegant,
men likevel kraftfull.
Kilde: Norsk Kennel Klub
Opprinnelsesland:Malta.
Hjemland:Storbritannia.
Helhetsinntrykk:Middels stor, med edel holdning og renskårne linjer. Elegant,
men likevel kraftfull. Meget hurtig med frie, lette bevegelser
og våkent uttrykk.
Viktige proporsjoner: Snutepartiet en aning lengre enn skallen. Avstanden fra brystbenspissen til sittebensknuten en aning lengre enn mankehøyden.
Adferd/ temperament: Våken, intelligent, vennlig, hengiven og leken.
Hode:Skallen parallell med neseryggen. Hele holdet formet som en stump kile sett både ovenfra og fra siden.
Skalle: Lang, tørr og velmeislet.
Stopp: Svakt markert.
Nesebrusk: Alltid kjøttfarget, harmonerer med pelsfargen.
Kjever/tenner: Kraftige kjever med sterke tenner. Saksebitt.
Øyne: Ravfargede, harmonerer med pelsfargen. Ovale, middels dyptliggende, med våkent, intelligent uttrykk.
Ører: Middels høyt ansatte, bæres opprettstående når oppmerksom,
men meget bevegelige. Brede ved ansatsen, tynne og store.
Hals:Lang, tørr, muskuløs og lett buet. Ren halslinje.
Skallen parallell med neseryggen. Hele holdet formet som en stump kile sett både ovenfra og fra siden
Forlemmer:
Helhetsinntrykk: Rette og parallelle.
Skulder: Sterk, lang og godt tilbakelagt.
Albue: Godt tilliggende.
Mellomhånd: Sterk.
Poter: Sterke, godt knyttede og faste. Verken inn- eller utoverdreide.
Tykke tredeputer. Sporene kan fjernes.
Kropp:Smidig.
Overlinje: Tilnærmet rett.
Kryss: Lett fallende.
Bryst: Dypt, rekker til albuene. Godt hvelvede ribber.
Underlinje/buk: Moderat opptrukket.
Hale:Middels høyt ansatt. Nokså tykk ved roten, avsmalnende mot
spissen (som en pisk). Rekker til like nedenfor haseleddet. Bæres høyt og buet under bevegelse. Skal ikke trekkes inn mellom bakbena. Vridd hale uønsket.
Baklemmer:
Helhetsinntrykk: Sterke og muskuløse. Parallelle sett bakfra.
Knær: Moderat vinklet.
Underlår: Godt utviklet.
Poter: Som forpotene.
Bevegelser: Frie og flytende. Hodet bæres nokså høyt. Skal dekke mye mark uten synlig anstrengelse. Bena og føttene skal føres i
bevegelsesretningen, enhver tendens til å slenge føttene utover eller til høyttravende ”hackney”-bevegelser meget uønsket.
Frie og flytende. Hodet bæres nokså høyt. Skal dekke mye
mark uten synlig anstrengelse.
Pels:
Hårlag: Kort og glansfull, varierende fra fint og tett til noe mer stritt
hårlag. Ingen fane.
Farge: Rødbrun (tan) og dyp rødbrun. Hvit flekk på brystet (”stjerne”)
og hvit haletipp meget ønskelig. Hvitt på potene. Smalt hvitt bliss langs hodets midtlinje tillates. Små hvite flekker eller hvitt andre steder enn nevnt over uønsket.
Størrelse og vekt:
Mankehøyde:
Hannhunder: 56-63,5 cm, ideal 56 cm
Tisper: 53-61 cm, ideal 53 cm
Feil:Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil.
Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.
Diskvalifiserende feil:
Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.
OBS
Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.
Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.
Norsk Kennel Klub, 18. april 2002
|
